Å fange tiden -

Norsk dokumentarfilm anno 2007

Skrevet av: Gunnar Iversen

En av dokumentarfilmens fremste oppgaver er å fange tiden. Ikke bare ved å gå inn i sin tid, sette dagsorden, belyse problemer eller forestillinger i samfunnet, eller diskutere ulike sider ved vår felles virkelighet, men også ved å finne pregnante bilder og lyder som viser tiden og dens arbeide med oss. Øyeblikkets magi - der tiden fanges inn og skjelver foran våre øyne - er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en dokumentarfilm skal bli virkelig god. De to ulike tidsdimensjonene må være tilstede i samme film, både øyeblikkets sitrende og magiske intensitet, og en større spørrende, undrende og meningsskapende kontekst der tiden blir synlig. Det er først når øyeblikksestetikken blir satt i tjeneste til å skape undring og forandring, fra de som vil skildre og forandre vår virkelighet og vårt samfunn, at dokumentaren blir til dokumentar.

En av de viktigste genrene i nyere norsk dokumentar er portrettet. Med sin nåtidsorientering og sine skarpe tverrsnitt av et menneskes liv har portrettet langt på vei erstattet biografien i dokumentarsammenheng. Der biografien er lengdesnittet, en skildring av et helt liv fra fødsel til død, er portrettet et nedslag i nåtiden. Noen ganger ser vi at nåtidsportrettet forsterkes gjennom en skildring av et langt liv, i en spennende blandingsform, andre ganger lages nærsynte selvportrett. Felles er at dagens portretter ikke lenger fokuserer på berømte statsmenn, politikere, forfattere eller kongelige, men på vanlige folk, filmstjerner eller entusiaster. Ofte blir portrettet både en intim menneskeskildring, og samtidig et påskudd for å argumentere for eller fortelle om en idé eller forestilling. Livet til den som portretteres behøver ikke være eksemplarisk eller forbilledlig, men illustrerer noen viktige sammenhenger i våre liv og i vårt samfunn.

Et godt eksempel på dette er Espen Thorstensons Kniven i huset i byen. Først og fremst er dette et portrett av Sven Ekholt; mannen som ikke ville gi seg. Filmens første bilde viser en mann som kryper ut av det som en gang var et vindu i en gammel bygård. Dette er Ekholt. En mann som har viet sitt liv til en sak og en bygård. Etter å ha kjempet i årevis ender han opp med å bo ulovlig i en bygård for å hindre at OBOS river den, etter at OBOS mange år tidligere hadde lovet å rehabilitere gården. Han er 62 år gammel, og bruker all sin tid på å kjempe mot OBOS og bystyret. I gården bygger han fluktveier og snubletråder, mens han klager til alle myndigheter for å få bevart bygningen.

Kniven i huset i byen er både en film om en besettelse, en Kafka-aktig prosess der en liten mann nekter å gi seg, men også en film om kampen mot de såkalte rottekongene. I filmens begynnelse presenteres aktører og bakgrunn på en pedagogisk måte. Striden står om Mauritz Hansens gate 6 i Oslo. En bygård som kjøpes opp av boligspekulanten Harald Osvold, som lar huset forfalle. OBOS kjøper gården, etter å ha lovet å rehabilitere den, men får samtidig godkjent en rivningssøknad av kommunen. Alle flytter ut. Unntatt Sven Ekholt. Han vil ikke la seg presse av urent spill mellom politikere og OBOS, og velger å bli et uromoment. Han blir besatt. En demokrat som ender med å slipe sin enorme kniv som vern mot inntrengere. Alt for å hindre at bygården ødelegges. Til slutt fredes gården midlertidig av byantikvaren, og hans sak får en god avslutning. Gården pusses opp og settes i stand igjen, foran øynene på en mann som nesten ikke tror hva han ser.

Thorstensons film er noe røff i formen, men har en historie som er viktig og en hovedperson som er sterk. «Det lønner seg å stå på», sier Ekholt mot slutten av filmen, og Kniven i huset i byen blir et lærestykke om motstand og vilje. Ekholts historie er spennende nok i seg selv, og maner til ettertanke, men først og fremst skildrer filmen det trassige håpet og hvordan en manns trass gir resultater. Det er en befriende «gammeldags” film; om kampvilje og motstand.