ENGLISH VERSION

Opprør i bakgården.

Av Ivan Briscoe, sjefsforsker, Fundacion para las Relaciones Internacionales y el Diálogo Exterior (FRIDE), Madrid

For bare 25 år siden ble geriljagrupper i Mellom-Amerika utpekt av Reagan som terrorister og området ble av amerikanerne utpekt som en del av frontlinjen mellom kommunismen og "den frie verden." Når man ser på Mellom-Amerika i dag kan man knapt tenke seg en større suksess i korstoget mot verdenskommunismen: Markedene i Mellom-Amerika er vidåpne, forretningsfolk og politikere utdannes på amerikanske universiteter, og landene kjemper om å trekke til seg lavkostproduksjon.

Men åpne sår etter brutale dødsfall lukker seg ikke så lett. I Guatemala skal det velges ny president i november. Landet er en av Washingtons beste venner i Latin-Amerika; fjorårets kamp med Hugo Chávez' Venezuela om en plass i FNs Sikkerhetsråd ga dem stor aktelse i USAs utenriksdepartement. Men valgkampen i Guatemala dreier seg om én ting - usikkerhet. Narkopenger gnager på nasjonen, barn selges for adopsjon, og det myrdes 15 mennesker hver dag. En FN-rapport i år om drapspatruljer konkluderer med at Guatemala er "et godt sted å drepe."

USA har lovet Latin-Amerika mye det siste århundre, men på sikt er resultatet av innblandingen deres, som i Guatemala, i overveldende grad brutale regjeringer, grådige økonomiske eliter og skyteglade sikkerhetsstyrker. Det er ikke anti-amerikansk å si følgende: den samme amerikanske administrasjonen som støttet velferdsstater i Europa og borgerrettigheter i sine egne stater voktet samtidig over Latin-Amerika som en mistenksom, bevæpnet husvert. Franklin Roosevelt, som ga sine egne fattige en "New Deal" på 1930-tallet, sa også de famøse ordene om Nicaraguas fryktelige diktator Somoza: "Han er en drittsekk, men han er vår drittsekk."

Det latinamerikanske opprøret mot den amerikanske imperialismen har siden bredt seg viden om. Fra Che Guevara og Fidel Castros ideologiske føringer har dette i senere år blitt et kraftig demokratisk våpen som gir tyngde til nye folkelige ledere i Venezuela, Bolivia og Ecuador, ledere båret fram av slumboere, jordløse og venstreintellektuelle. Liberale demokratier var fra USAs side ment å grunnfeste samarbeidsvillige regjeringer og et fritt marked. I stedet har frie valg blitt et våpen mot ledere som gjennom sin politikk har forsterket ulikheter eller dekket over korrupsjon. For latinamerikanere er Argentinas kollaps i 2001 en perfekt lærepenge om et land som gjorde hva USA og den globale finansverdenen forlangte og søkte "kjødelig samkvem" med USA, som tidligere president Carlos Menem sa det - med det resultat at den vaklende økonomien låste seg totalt da rike argentinere førte 18 milliarder dollar ut av landet i kontanter.

Etter 2001 og vendingen i USAs utenrikspolitiske fokus mot Midtøsten, har Latin-Amerika nytt godt av en uvanlig periode av "vennlig tilsidesettelse" fra naboen i nord. I kjølvannet av valgseiere til ledere som Chávez, Evo Morales og Nicaraguas gjenfødte Daniel Ortega - knapt en skygge av seg selv, men stadig sandinist - har beske angrep på Washington blitt en del av radikale regjeringers skryt og skjenn. Dette har gitt et spennende geopolitisk rom for verdens hovedmotstandere av USA: Kinas hunger etter soya, olje og sukker har styrket kontakten over Stillehavet. Irans Ahmadinejad dro rett til Bolivia etter en tur til New York og billige iranske biler kommer nå fra rullebånd i Venezuela. I den arabiske verden sees Chávez i sin røde beret som et politisk forbilde.

Disse merkelige dreiningene i verdenspolitikken blir av analytikere av og til beskrevet som et skuespill mellom ledere av land som egentlig ikke har dyptgripende felles interesser. Den bolivianske republikk kan med sin to millioner mann sterke folkemilits utfordre ’imperiet’ USA men sender likefullt over halve oljeeksporten til De forente stater, der den venezuelanske stat driver en kjede på 14 000 bensinstasjoner. Evo Morales priser kokabladene, men den bolivianske kampanjen mot kokainproduksjon fortsetter.

Det egentlige innholdet i den anti-imperialistiske ideologien finnes hjemme. Castros Cuba er en ekstrem modell på hvordan amerikansk innblanding kan brukes til å legitimere eget diktatur, der motstandere helt siden den mislykte invasjonen i Grisebukta er merket som agenter for utenlandsk intrigemakeri. Straffereaksjoner og sensur er nært beslektet i kampen mot svik. Og i Venezuela har president Chávez' antiamerikanske retorikk gått hånd i hånd med maktkonsentrasjon, vist ved stengningen av en opposisjonell TV-stasjon, RCTV, og en grunnlovsreform som gir ham gjentatte muligheter for gjenvalg.

Skjøre fåmannsvelder i Mellom-Amerika og folkelige revolusjonære andre steder er det magre resultat av så mange år med diplomatisk press og militære inngrep fra USA. Klemt mellom de to regimetyper har George Bush prøvd å rekke en hånd til de moderate venstre i Brasil og Uruguay, men uten penger å gi eller popularitet å skjenke. Svært mange i Latin-Amerika tror ikke at Washington og deres agenter i Langley, Virginia (CIA) er rede til å godta at kontinentets dype ulikheter og diskriminerende klassesamfunn må gjennomgå sine egne omvandlinger. Amerikanske militære Southern Command ser stadig på landmassen ned til Antarktis som arnested for trusler og galninger, for tett på Miami, og er oppsatt på at "Partnership for the Americas" skal bidra til et "hemisfærisk sikkerhetsmiljø." Langt større sympati og langt mindre paranoia vil gjøre regionen langt mer godt enn Det hvite hus' neste store plan for frihet og demokrati.

Rebellion in the backyard

By Ivan Briscoe, senior researcher, Foundation for International Relations and Foreign Dialogue (FRIDE), Madrid

It is only 25 years ago that guerrilla factions descending from the coffee plantations of Central America besieged their governments, and, in the eyes of the US government, became the front line in the defence of the “free world.”  A greater success in the crusade against world communism cannot be imagined: Central America’s markets have opened wide, businesspeople and politicians train in US universities, and low tax governments battle only to attract assembly plants and garment factories.

The sores of violent death, however, have not closed so easily. Guatemala, a country of 13 million people, the most populous in Central America, is due to vote for a new president early in November. The country is one of Washington’s prized allies in the continent; its all-Latin battle against President Hugo Chávez’s Venezuela for a United Nations Security Council seat last year earned it high esteem in the State Department. Yet the campaign is about one issue – insecurity. Drug money eats at the state, children are sold for adoption, and 15 people are murdered a day. As a UN report on death squads declared this year, Guatemala is “a good place to kill.”

The United States has promised a lot for Latin America over the last century, but as in Guatemala, the long-term results of its interventions have overwhelmingly been brutal governments, avaricious economic elites, and trigger-happy security forces. It is not anti-Americanism to say this: the same US administrations that supported welfare states in Europe and civil rights in their own Deep South simultaneously watched over Latin America like a jealous, armed landlord. Franklin Roosevelt brought the “New Deal” to his country’s poor in the 1930s. Legend has it that he also uttered the famous words about Nicaragua’s appalling dictator Somoza: “He’s a son of a bitch, but he’s our son of a bitch.”

The rebellion against “imperialism” in Latin America has since spread far and wide. From the ideological manuals of Che Guevara and Fidel Castro, it has become in recent years a potent democratic weapon, giving ballast to the new populist leaders in Venezuela, Bolivia and Ecuador, who have emerged to the acclaim of shanty towns, displaced peasants and left-wing intellectuals. Liberal democracy had been intended to cement co-operative free market governments. Free elections, however, have been transformed into sticks to beat rulers whose economic reforms exacerbated inequality or covered up monumental corruption. The collapse of Argentina in 2001 remains for Latin Americans the perfect lesson of a state that did what global finance asked of it and pursued “carnal relations” with the United States, in the words of former President Carlos Menem, only for its struggling economy to seize up entirely as rich Argentines transported 18 billion dollars in cash out of the country.

Since 2001, and the sharp turn in US foreign policy interest towards the Middle East, Latin America has enjoyed an extraordinary period of “benign neglect” from the North. In the wake of the electoral victories of leaders such as Chávez, Evo Morales and Nicaragua’s reborn Daniel Ortega – a ghost of his former self, but a Sandinista still in name – vitriolic attacks on Washington have become part of radical government bluster. This has also created an interesting geopolitical space for the world’s principal antagonists of the United States: China’s hunger for soya, oil and sugar has deepened pan-Pacific trade and dialogue. Iran’s Ahmadinejad for his part went straight to Bolivia after his recent visit to New York; cheap Iranian-made cars are now coming off the assembly lines in Venezuela. In the Arab world, Chávez in his red beret is reciprocally treated as a political idol.

These curious twists in world politics are sometimes demeaned by analysts as operatic shows between the leaders of countries with no profound shared interests. Much as it might challenge the “empire” and arm a two-million-strong civil militia, the Bolivarian Republic still sends over half its oil exports to the United States, where the Venezuelan state runs a chain of 14,000 service stations. Evo Morales prizes the coca leaf, but the Bolivian campaign against cocaine production continues.

The true significance of this consolidation of anti-imperial ideology is to be found at home. Fidel Castro’s Cuba is the extreme model of how US interference could be repackaged as a means to legitimize domestic dictatorship, with opponents stigmatized since the days of the failed Bay of Pigs invasion in 1961 as agents of foreign intrigue. Security crackdowns and censorship are close relatives of the battle against treason. And in the case of Venezuela, President Chávez’s anti-American rhetoric has gone hand in hand with a concentration of power, marked by the closure of an opposition television station, RCTV, and a constitutional reform that would allow for his indefinite re-election.

Brittle oligarchies in Central America and populist revolutionaries elsewhere are a meagre showing for so many years of US military intrusion and diplomatic pressure. Squashed between the two types of regime, George Bush has sought to reach out to the moderate left of Brazil and Uruguay, though he has no money to offer nor popularity to bestow. Nor is anyone in Latin America convinced that Washington and its operatives in Langley, Virginia, are yet willing to accept that the continent’s deeply unequal and discriminatory societies must undergo their own individual transformations. The US military’s Southern Command continues to regard the land-mass reaching to the Antarctic as a hotbed of threats and madmen, all too close to Miami; the main obsession of its “Partnership for the Americas” is to install a “hemispheric security environment.” A lot more sympathy and rather less paranoia will be worth much more to the continent than the White House’s next big plan for freedom and democracy.