Ironeaters
Shaheen Dill-Riaz
Germany 2008, 85min
Kom og se denne filmen!
Filmen Ironeaters gir et sterkt visuelt inntrykk av hvordan opphuggingen av skip på strendene skjer og hvor farlig arbeidet er. Filmen gir også et møte med mennesker som jobber med dette i Bangladesh. De er drevet av fattigdom til å ta jobber på strendene, på tross av risikoen.
__________________________________
Program tirsdag 28. april
på Litteraturhuset:
12:00: Lett lunsj
12:30: Film: Ironeaters
14:15: Diskusjon
15:30: Slutt
Panelet består av:
Statssekretær Håkon Gulbrandsen (UD)
Ingvild Jenssen (NGO Platform on Shipbreaking)
Halldor Hustadnes (Dagbladet)
Hanna Lee Behrens (direktør for Miljø og
Innovasjon i Rederiforbundet)
Hans Frode Asmyhr (FrP)
Gratis inngang.
NB! PÅMELDING til forumfor@forumfor.no
__________________________________
Program onsdag 29. april
på Parkteatret:
19:00: Baren er åpen.
19:15: Introduksjon
19:30: Film: Ironeaters
21:00: Diskusjon
21:30: Slutt
Introduksjon og diskusjon med Ingvild Jenssen
(NGO Platform on Shipbreaking)
Bill. kr. 70 kjøpes i døra.
Ingen påmelding..
Tirsdag 28. april, 2009 kl. 12:00 - 15:30
på Litteraturhuset
KVELDSARRANGEMENT:
Onsdag 29. april, 2009 kl. 19:00 - 21:30
på Parkteatret
Corporate
Social
irResponsibility 2
Oppkutting av containerskip og tankere
Film: Ironeaters
innlegg og diskusjon
I samarbeid med Forum for Utvikling og Miljø (ForUM)
Norske skip kuttes opp på strendene i Bangladesh, i noen tilfeller av barn. Mange blir drept eller skades i det ekstremt farlige arbeidet. Norske myndigheter og norske selskaper sier de ønsker å bidra til å endre dette, men lite er gjort for å sette handling bak ordene.
Etter 25-30 år er mange skip over sin operasjonelle alder og sendes til å bli kuttet opp og solgt for verdien av metallet. Skipene består av ca 90% stål, men i tillegg til stålet finnes det også store mengder farlige stoffer.
På opphoggingsstrendene i Chittagong i Bangladesh er det tidevannet som renser skipet for olje. Kabler brennes på stranda, asbest videreselges og stål smeltes uten at giftholdig maling er strippet. Ting gjøres fort og billig, døgnet rundt. En av fire arbeidere er barn, noen så unge som ni år. Alle kjenner noen som har omkommet eller blitt skadet for livet på jobb.
Skipsdemonteringen foregår stort sett på strender i Sør-øst Asia, men også i Tyrkia og Kina. I Norge har media i enkelte tilfeller satt søkelys på virksomheten i Bangladesh.
Arbeidet foregår under svært farlige forhold og mange blir skadet og drept under arbeidet.
Mange norskeide skip ender sitt "liv" på denne måten og norske redere er dermed med på å opprettholde en virksomhet som forårsaker mange menneskers skade eller død. Virksomheten forårsaker også store miljø-ødeleggelser.
Hva gjør norske selskaper og den norske stat for å unngå å medvirke til denne livsfarlige og miljøskadelige virksomheten?
Norge, ved Miljøverndepartementet har tatt en ledende rolle i det internasjonale arbeidet (i The International Maritime Organization, IMO) med å lage en konvensjon som skal sikre miljø, arbeidsforhold og utvikling på en bedre måte enn det vi ser i filmen Ironeaters.
Mange NGO'er hevder at Norge i dette arbeidet fungerer som en bremsekloss heller enn en pådriver for en reell endring. Næringen tjener store penger på en mangelfull internasjonal regulering som hindrer ansvarliggjøring av selskapene for måten man kvitter seg med farlig avfall på.
Det er et spørsmål om hvorvidt Norges representasjon i dette arbeidet knytter sine sympatier sterkest til næringens ønske om størst mulig inntjening eller til visjonen om å skape en bedre og mer rettferdig framtid for noen av verdens fattigste mennesker.
Les også Halldor Hustadnes' artikkel i Dagbladets Magasinet 13. sept. 2008: Disse guttene risikerer alt for Norge
Norske skip kuttes opp på strendene i Bangladesh, i noen tilfeller av barn. Mange blir drept eller skades i det ekstremt farlige arbeidet. Norske myndigheter og norske selskaper sier de ønsker å bidra til å endre dette, men lite er gjort for å sette handling bak ordene.
Etter 25-30 år er mange skip over sin operasjonelle alder og sendes til å bli kuttet opp og solgt for verdien av metallet. Skipene består av ca 90% stål, men i tillegg til stålet finnes det også store mengder farlige stoffer.
På opphoggingsstrendene i Chittagong i Bangladesh er det tidevannet som renser skipet for olje. Kabler brennes på stranda, asbest videreselges og stål smeltes uten at giftholdig maling er strippet. Ting gjøres fort og billig, døgnet rundt. En av fire arbeidere er barn, noen så unge som ni år. Alle kjenner noen som har omkommet eller blitt skadet for livet på jobb.
Skipsdemonteringen foregår stort sett på strender i Sør-øst Asia, men også i Tyrkia og Kina. I Norge har media i enkelte tilfeller satt søkelys på virksomheten i Bangladesh.
Arbeidet foregår under svært farlige forhold og mange blir skadet og drept under arbeidet.
Mange norskeide skip ender sitt "liv" på denne måten og norske redere er dermed med på å opprettholde en virksomhet som forårsaker mange menneskers skade eller død. Virksomheten forårsaker også store miljø-ødeleggelser.
Hva gjør norske selskaper og den norske stat for å unngå å medvirke til denne livsfarlige og miljøskadelige virksomheten?
Norge, ved Miljøverndepartementet har tatt en ledende rolle i det internasjonale arbeidet (i The International Maritime Organization, IMO) med å lage en konvensjon som skal sikre miljø, arbeidsforhold og utvikling på en bedre måte enn det vi ser i filmen Ironeaters.
Mange NGO'er hevder at Norge i dette arbeidet fungerer som en bremsekloss heller enn en pådriver for en reell endring. Næringen tjener store penger på en mangelfull internasjonal regulering som hindrer ansvarliggjøring av selskapene for måten man kvitter seg med farlig avfall på.
Det er et spørsmål om hvorvidt Norges representasjon i dette arbeidet knytter sine sympatier sterkest til næringens ønske om størst mulig inntjening eller til visjonen om å skape en bedre og mer rettferdig framtid for noen av verdens fattigste mennesker.
Les også Halldor Hustadnes' artikkel i Dagbladets Magasinet 13. sept. 2008: Disse guttene risikerer alt for Norge
Tilbake til hovedsiden for Oslo Dokumentarkino
www.dokumentarkino.no